Romance and Cigarettes (2005)


Skuespiller John Turturro har sporadisk satt seg i regissørstolen de siste par tiår, og Romance and Cigarettes er det mest kjente resultatet. Dette var inntil nylig hans siste film (i fjor kom Passione, som jeg ikke har noen kjennskap til), og som en statusoppdatering på Turturros regiferdigheter viser den at han ennå har et stykke å gå. At en film er regissert «med (fjell)stø hånd» er vanlig å si om store regissørers verk, men Romance and Cigarettes mangler fullstendig denne stø hånden.

Istedet er den på en måte en miks av uttrykk og stemninger som ikke helt harmoniserer. I bunnen ligger en, ofte komisk, men til syvende og sist svært alvorlig historie om utroskap og familiebånd, mens denne filmen på overflaten er en slags musikal. Problemet er at musikalelementet ikke kommer overens med resten av filmen. Jevnlig uttrykkes karakterenes følelser ved at filmen dykker inn i et musikalunivers, med svært over-the-top og lettstemte sekvenser. For det første føles disse sekvensene, som nevnt, separate fra den generelle tonen, men ikke i altfor stor grad. Ingenting har fullstendig fotfeste i den virkelige verden, tross alt. For det andre, og det er dette som egentlig er det største problemet, opplever jeg musikalelementet som temmelig overflødig. Sangene er gamle klassikere som konnoterer noe spesielt, og ikke bare føles det lite kreativt – jeg hadde foretrukket om sangene var skrevet for filmen, men det er bare et ønske, ikke et krav – men man skjønner nærmest umiddelbart hva nettopp denne sangen skal uttrykke. Man tar poenget etter ti sekunder og må deretter se på det drøvtygges i flere minutter etterpå.

På grunn av denne inkonsekvente tonen sliter karakterene med å passe inn i helheten, og den eneste som egentlig gjør det er Kate Winslets. Ikke nødvendigvis på bekostning av prestasjonene, James Gandolfini og Susan Sarandon er ypperlige i hovedrollene, og Bobby Cannavale er herlig i en temmelig latterlig rolle. På en annen side har man Christopher Walken, som gjør en fornøyelig figur, men er samtidig en større parodi seg selv enn noen gang.
Det er i hele tatt et vell av karakterer i denne filmen, og mange av dem fungerer i seg selv godt. Men de personifiserer alle et eget synspunkt på det overhengende temaet – kjærlighet. Trenger du stappe inn alle mulige aspekter ved kjærligheten, Turturro? Det blir til slutt utmattende, og vanskelig å navigere seg fram til hva det egentlige budskapet her er; det vil si, er i bunn og grunn åpenbart, men det tas unødvendig mange omveier for å forklare det. Og det beskriver på mange måter filmen som en helhet: Turturro bruker hele krydderhyllen for å tilberede denne retten, men selv om han kanskje liker både kanel og oregano, er det ikke dermed sagt at de harmoniserer.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s