Topp 10 fra 2010

2010 er over, så da gjør jeg som alle andre og avslører mine favoritter fra året som var.

1. A Single Man

Motedesigner Tom Fords debutfilm er gjennomtrukket av en slags motekatalogestetikk, men blir aldri verken kitschy eller i overkant utseendefokusert. Riktignok er estetikken en enorm del av filmens identitet, og den fungerer både som en overveldende fryd for øyet, samt at den ankrer filmen i en faktisk tidsperiode (tidlig 1960-tall) og universet som Ford har plassert sin hovedperson i. Et univers som består delvis av hovedpersonens fysiske og kulturelle omgivelser, og delvis en manifestering av hans tanker og følelsesliv.

Det visuelle går aldri på bekostning av den såre og nydelige menneskeskildringen som ligger i bunn, tvertimot, som jeg har mer enn antydet, forsterker det effekten av den, og lar den være både noe veldig spesifikt og personlig, men samtidig universelt og gjenkjennelig. I tillegg merkes det at historien, boken som filmen er basert på (skrevet av Christopher Isherwood), har stor personlig betydning for Ford. Det, i kombinasjon med en utrolig visuell teft og en tydelig fingerspitzgefühl innenfor et medium han ikke har tidligere erfaring med, har resultert i en fantastisk film, og avslører et åpenbart talent (rettere sagt multitalent – som designer har Ford ubestridelig bevist hva han er god for).
At Colin Firth ikke fikk Oscar for sin prestasjon i hovedrollen er forøvrig en krise, mannen har aldri vært bedre.

2. De laatste dagen van Emma Blank

Denne ble vist på Kosmorama, men har dessverre ikke fått noen distribusjon her til lands etter det. Faktisk sliter jeg med å finne en dvd med engelsk tekst. Høyst beklagelig, for denne belgiske komedien er virkelig noe helt unikt.

Emma Blank venter på å dø. Hun holder til i et herskapelig hus ved havet, hvor hun gjennom sine siste dager vartes opp av sin familie: en hovmester, hushjelper og en fåmælt mann med en helt spesiell rolle. Familien er forlengst lei av Emmas merkelige ordrer og divaaktige holdning, men spiller lydig med mens de venter på at hun skal ta kvelden, og de kan hanke inn arven etter henne. Bestanddelene av dette scenarioet presenteres temmelige sakte, og til å begynne med blir man ikke annet enn forvirret av de absurde hendelsene. Men når ting begynner å falle på plass, og gi en viss mening, viser det seg at dette i grunn er en eksepsjonelt, og nesten litt urovekkende, svart komedie. For å gi et bilde av hva dette er, kan man si at den består av en dæsj av Coen-brødrenes crazykomikk, en god del Roald Dahl på sitt mest morbide, og kanskje en liten teskje Haneke.

3. The Social Network

Mye har blitt sagt om denne filmen allerede, så for å si det kort er den tilsynelatende feilfri i alle ledd – fra Finchers bunnsolide regi, til Sorkins komplekse historie og herlige dialoger, og Trent Reznors ufattelig passende musikk. For å nevne noe spesielt ifb med første og tredje av de nevnte ledd, så er dette en av ytterst få filmer hvor jeg virkelig har lagt merke til lyddesignet. Det er forresten upåklagelig. Det samme gjelder resten av filmen, svært sjelden lages et så helstøpt stykke film.

4. The Road

De som på forhånd hadde lest Cormac McCarthys bok så den nok aldri som en åpenbar kilde for filmatisering, men regissør John Hillcoat har klart å løfte McCarthys stil til lerretet og på i svært stor grad klart å gjøre den til sin egen. Ikke minst har han klart å visualisere en postapokalyptisk verden som er så utrolig effektiv og troverdig, og dessuten overføre tematikken fra boka sømløst over til filmen. The Road er den ultimate tristesse, men blir aldri til tristessepornografi. Det finnes alltid genuin varme i far-og-sønn-forholdet, og alltid et lite, men svinnende håp. Og i de aller vondeste scenene er fokuset størst på hvordan faren, som forsøker å være en god mann i en verden som ikke lenger tillater slike ambisjoner om man har tenkt å overleve, må forholde seg til de moralske problemstillingene som oppstår.

Enkelte elementer kunne fint vært trimmet bort, som en totalt unødvendig voiceover og noen varierende viktige flashbacks, men de skjemmer ikke heltheten i betydelig grad.

5. Limbo

Fjorårets beste norske film introduserer regissør Maria Sødahl, som det skal bli spennende å følge framover. Limbo er en ærlig og elegant utformet film om en slags moderne fremmedfølelse, rotløshet og ansvar, og er ikke minst et nydelig portrett av en kvinne i en umulig situasjon, som hun i tillegg må håndtere med største forsiktighet. Svenske Lena Endre gjør dessuten en helt fremragende rolleprestasjon, damn! Det var kraftfullt å se denne på kino, og å i tillegg få oppleve den helt alene i salen gjorde det hele noe spesielt, men det er kanskje den beste mulige måten å se denne filmen på. Å se den i en kinosetting er en ting, men å kunne reagere på den uten å måtte tenke på andre publikummere var enormt befriende. Da jeg forlot salen var jeg i en slags transe, fullstendig følelsesmessig utkjørt.

6. The Ghost Writer

Nok en film hvis største styrke er at den er et solid håndverk. Polanski vet hva han driver med, og dette er en klassisk thriller av beste sort, som i tillegg er uvanlig godt gjennomført. Pierce Brosnan får dessuten altfor få gode roller, her er han en fryd å se på.

7. Exit Through The Gift Shop

Denne dokumentaren starter som en informativ reise inn i streetart-verdenen, men tar så en slags helomvending når filmskaperen møter artisten Banksy, som overtar filmmaterialet og lager i stedet en film om filmskaperen selv, som nå har blitt inspirert til å en gatekunstner. Utover dette er det ikke særlig frukbart å røpe mer, men la meg bare si at jeg oppfatter filmen i større grad som et pek, en genial kommentar på kunstverdenen på typisk Banksy-manér, enn en virkelig dokumentar.

8. The Limits of Control

Jarmusch har her laget en av sine beste filmer siden Dead Man (1995), og den minner dessuten en god del om sistnevnte – begge tar med seg hovedpersonen på en meditativ og allegorisk reise. Forskjellen er at mens Johnny Depp i Dead Man flykter, men etterhvert møter sin uunngåelige skjebne, har hovedpersonen i Limits et konkret mål med sin reise, hvis viktighet stadig viskes ut på veien. Filmen er først og fremst et eksempel på en auteur som er fullstendig komfortabel innenfor sitt eget univers, og ikke er redd for å krydre substansen med haugevis av stil. Estetisk er Limits Jarmusch’ mest utsøkte film noensinne.

9. The Revenant

En snål miks av vampyrfilm og bekmørk buddy-komedie. Et veldig friskt perspektiv på begge sjangere, men i hovedsak den første, og dessuten er den hysterisk morsom.

10. Apan

En mann våkner opp dekket av blod, som viser seg å ikke være hans eget. Man serveres minimalt med informasjon, men man aner fort konturene av en særdeles dramatisk situasjon, så dramatisk og vanskelig som mulig er, og som jeg på ingen måte misunner ham. Dette er en helt overveldende god skildring av hvordan man kunne velge å håndtere en slik situasjon, veldig nøktern og menneskelig på samme tid. Apan serverer ingen spesifikke dramatiske høydepunkter, men er preget av en dyster determinisme fra første stund, og er ufattelig krevende, men likefullt givende. Slutten, som ikke egentlig er noen lykkelig slutt, er likevel en enorm lettelse, både for hovedperson og tilskuer. Apan er ikke som et slag i magen, men en stein på brystet.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s