Romance and Cigarettes (2005)


Skuespiller John Turturro har sporadisk satt seg i regissørstolen de siste par tiår, og Romance and Cigarettes er det mest kjente resultatet. Dette var inntil nylig hans siste film (i fjor kom Passione, som jeg ikke har noen kjennskap til), og som en statusoppdatering på Turturros regiferdigheter viser den at han ennå har et stykke å gå. At en film er regissert «med (fjell)stø hånd» er vanlig å si om store regissørers verk, men Romance and Cigarettes mangler fullstendig denne stø hånden.

Istedet er den på en måte en miks av uttrykk og stemninger som ikke helt harmoniserer. I bunnen ligger en, ofte komisk, men til syvende og sist svært alvorlig historie om utroskap og familiebånd, mens denne filmen på overflaten er en slags musikal. Problemet er at musikalelementet ikke kommer overens med resten av filmen. Jevnlig uttrykkes karakterenes følelser ved at filmen dykker inn i et musikalunivers, med svært over-the-top og lettstemte sekvenser. For det første føles disse sekvensene, som nevnt, separate fra den generelle tonen, men ikke i altfor stor grad. Ingenting har fullstendig fotfeste i den virkelige verden, tross alt. For det andre, og det er dette som egentlig er det største problemet, opplever jeg musikalelementet som temmelig overflødig. Sangene er gamle klassikere som konnoterer noe spesielt, og ikke bare føles det lite kreativt – jeg hadde foretrukket om sangene var skrevet for filmen, men det er bare et ønske, ikke et krav – men man skjønner nærmest umiddelbart hva nettopp denne sangen skal uttrykke. Man tar poenget etter ti sekunder og må deretter se på det drøvtygges i flere minutter etterpå.

På grunn av denne inkonsekvente tonen sliter karakterene med å passe inn i helheten, og den eneste som egentlig gjør det er Kate Winslets. Ikke nødvendigvis på bekostning av prestasjonene, James Gandolfini og Susan Sarandon er ypperlige i hovedrollene, og Bobby Cannavale er herlig i en temmelig latterlig rolle. På en annen side har man Christopher Walken, som gjør en fornøyelig figur, men er samtidig en større parodi seg selv enn noen gang.
Det er i hele tatt et vell av karakterer i denne filmen, og mange av dem fungerer i seg selv godt. Men de personifiserer alle et eget synspunkt på det overhengende temaet – kjærlighet. Trenger du stappe inn alle mulige aspekter ved kjærligheten, Turturro? Det blir til slutt utmattende, og vanskelig å navigere seg fram til hva det egentlige budskapet her er; det vil si, er i bunn og grunn åpenbart, men det tas unødvendig mange omveier for å forklare det. Og det beskriver på mange måter filmen som en helhet: Turturro bruker hele krydderhyllen for å tilberede denne retten, men selv om han kanskje liker både kanel og oregano, er det ikke dermed sagt at de harmoniserer.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Topp 10 fra 2010

2010 er over, så da gjør jeg som alle andre og avslører mine favoritter fra året som var.
Les videre

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

The Panic in Needle Park (1971)


Med Al Pacino i hovedrollen, som både doplanger og -misbruker, er det lett å trekke koblinger fra denne filmen til den 12 år yngre Scarface. Men forskjellene overgår likhetene: kokain hører mer hjemme blant de øvre kretser enn heroin, og derfor befinner The Panic in Needle Park seg passende nok på gatenivå. Her er det ingen dekadent glamour å spore, og langeren Bobbys halvhjertede og naive drømmer om å leve et anstendig liv er det nærmeste man kommer Tony Montanas stormannsgalskap.

Det finnes mer brutale og skrekkelige behandlinger av samme tema, men The Panic in Needle Park skildrer det hele tilsynelatende mer presist enn de fleste, altså måten man stadig inngår større og større kompromisser med seg selv på vei mot avhengigheten, og egoismen som den evige jakten på neste dose fører med seg.
Bobbys kjæreste er den egentlige hovedpersonen her, man følger henne fra hun møter og blir sjarmert av den karismatiske, men åpenbare taperen, til hun faller for fristelsen og deretter blir hekta, og til slutt et vrak uten verdighet, bare en umettelig avhengighet. Det er en fantastisk og nedtonet prestasjon av Kitty Winn, som dessverre la opp som skuespiller rett etter 70-tallet.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

À ma soeur! (2001)


To søstre, den eldre slank og attraktiv, mens den yngre er noe lubben, er på familieferie. Den eldste søsteren finner seg fort en eldre fyr som etterhvert tar jomfrudommen hennes, men for den yngre er sjalusi og fantasier den eneste håndgripelige muligheten til å, i noen grad, oppleve noe slikt.

Først og fremst er dette en veldig god og fin skildring av søskenkjærlighet og -rivalisering, og spesielt av gryende seksualitet. Særlig er den eldste søsteren nydelig skildret, godt balansert mellom å vise henne som moden og selvsikker utad mens hun, når alt kommer til alt, bare er 15 år.

Så tar filmen, helt på slutten, en totalt uventet og brutal vending, som stort sett bryter fullstendig med resten. Jeg håpet at det skulle vise seg å være en drømmesekvens eller noe, men så ingen klare indikasjoner på det. Jeg er ganske sikker på at regissør Breillat gjør en kobling til noe tidligere i filmen (for å si det veldig diffust, prøver å unngå spoilere), men jeg sliter med å få det hele til å henge sammen. I alle fall: en svært kald avslutning på en film som ikke nødvendigvis krevde det.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Observe and Report (2009)

Både cover og trailer vitner om en såkalt «wacky», under middels til lite intelligent komedie – det er lett å trekke paralleller til den åpenbart elendige Kevin James-filmen Paul Blart: Mall Cop, som kom ut omtrent samtidig og også omhandlet en sprø kjøpesentervekter.

Men Observe and Report er et annet dyr enn den gir seg ut for å være, noe man fort aner når man får tak på de i overkant mørke og tragiske aspektene ved den, til å begynne med, tilsynelatende ordinære crazykomikken. Knapt en eneste person i denne filmen er sympatisk; de gjør det de gjør fordi de er smålige, egoistiske og kalde mennesker. Karaktergalleriet frontes av Seth Rogens vekterskikkelse, Ronnie Barnhardt. Han har bipolar lidelse og, trolig som følge av det og at han jevnlig slutter å ta medisinene, ikke noe realistisk grep om virkeligheten.

Vrangforestillingene spøkes det hyppig med, men ikke på bekostning av lidelsen – faktisk gjøres det aldri et komisk poeng ut av det. Ronnie, og for eksempel hans forhold til sin alkoholiserte mor, behandles overraskende seriøst i forhold til sjangeren. Enkelte scener er faktisk beint fram triste. Karakterhumor bygger svært ofte på karaktersvikter, og regissør Jody Hill løfter disse fram og tvinger en til å ta stilling til dem. Mens man ler av Ronnies mor blir man samtidig minnet på at kvinnen faktisk har et alvorlig problem som, i bunn og grunn, slett ikke er morsomt.

Mer enn én gang gikk tankene til Todd Solondz’ Happiness, men mange har også sammenlignet denne filmen med Taxi Driver, og det gjør de med rette. Observe and Report føles på mange måter som en Taxi Driver som prøver å bryte ut av et komedieunivers, både hva plott og stemning angår. Resultatet er den formmessig mest interessante komedien på lenge, som dessverre har blitt feilpromotert og oversett.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar